Little Deviants tar i bruk PSVita-konsollens bakside, og lar deg manipulere spillverdenen med fingrene.

De små rakkerne (direkte oversatt fra spillets tittel) er små baller som ruller omkring, og det er din oppgave å dytte dem i riktig retning. Målet er å samle nøkler på spillbrettene, slik at du kan reise gjennom en portal til neste brett.

ANMELDELSE: PSVita – her er vår dom over konsollen 

Brettene brytes opp av minispill, hvor du må ta i bruk berøringskjermen på både bak- og fremsiden for å samle poeng.

Ikke engasjerende

De små rakkerne er søte, men identitetsløse. Den korte introduksjonen til fortellingen gir meg ikke noe engasjement for de små figurene.

Hvorfor skal jeg kjempe mot de mange og farlige robotene? Jeg er ikke helt sikker. Spillet har mange kreative løsninger, og er i starten morsomt og variert. Etter hvert må du ta i bruk de unike egenskapene til de små rakkerne for å komme deg i mål.

Etter at den første entusiasmen har lagt seg føles spillet repeterende, og det egner seg ikke for lange spillstunder.

En av de viktige salgsargumentene for PSVita er den gode grafikken, i Little Deviants er ikke det visuelle særlig mer imponerende enn det man kan finne på de nyeste smarttelefonene. Teksturene er ikke av høyeste kvalitet, noe jeg tror kunne tilført flere detaljer til det visuelle uttrykket.

ANMELDELSE: Uncharted: Golden Abyss – godt eventyr på ny konsoll 

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Høyt tempo

Hver øvelse, eller utfordringer om du vil, går igjennom flere runder. For hver runde øker hastigheten og intensiteten. Selv på spillets aller første brett blir farta så høy at det nesten er vanskelig å følge med.

Little Deviants er perfekt for unger som ikke har tålmodighet til å vente, men ekskluderer samtidig mange av dem spillet er myntet på.

Spill som tar i bruk alle mulighetene PSVita-konsollen tilbyr, men det hele knyttes sammen på en måte som gjør at spillet ikke engasjerer meg over tid. Med PSVita forsøker Sony å tekke både de virkelig spillinteresserte, og de som bare spiller litt på mobiltelefonen. Dette spillet klarer ikke å favne begge målgruppene.

Uenig? Legg inn din mening om spillet og PSVita i kommentarfeltet.

ANMELDELSE: Touch My Katamari – heltsprøtt fra Japan

Regissør Michel Hazanavicius pøser på med sjarmerende og søtladen nostalgi, og siden The Artist er laget som stumfilm, trenger ikke skuespillerne bry seg om å formidle følelser og stemninger med brysom dialog.

Svulstige fioliner og lett overdreven mimikk og kroppsspråk duger i massevis. Trass i det noe uvante filmspråket, lykkes filmen overraskende godt med det den forsøker å gjøre.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av This Must Be The Place!

Lydfilm slukker stumfilmstjerne

Fortellingen starter i 1927. Stumfilmstjerna George Valentin (Jean Dujardin) hjelper Peppy Smith (Bérénice Bejo) i gang med sin Hollywood-karriere.

Når lydfilmen gjør sitt inntog, nekter George å innse at dette er fremtiden, noe som får katastrofale følger for hans egen karriere.

Plutselig er han glemt, mens Peppy er den nye stjerna i byen. Men hun har ikke glemt sitt store idol.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av This Means War!

Hengivent publikum

The Artist er nydelig i skildringen av det gamle Hollywood, og hvilken betydning den gryende filmindustrien hadde hos allmenheten.

Se bare på ansiktsuttrykkene til det hengivne publikummet i en tidlig scene. De er som sugd inn i eventyret de ser utfolde seg på lerretet.

Dessuten får vi en god følelse av pionerarbeidet, den naive optimismen og den enorme utviklingen i filmindustrien, der stjerner kunne tennes og slukkes omtrent over natta.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Bérénice Bejo som Peppy Miller i The Artist (Foto: Scanbox).

Perfeksjonert stumfilmutseende

Historien i seg selv er ganske enkel. Det handler om en mann som har alt, mister alt og hvordan han kommer seg tilbake igjen.

Men det er en fryd å oppleve Jean Dujardin i hovedrollen. Hans George Valentin oser av klasse. Den smale barten, det blendende smilet, det finkjemmede håret. Denne fyren har perfeksjonert utseendet til en klassisk stumfilmstjerne.

Bérénice Bejo er også frisk, frekk og nydelig som Peppy Miller, jenta som forelsker seg i Valentin, og får karrieren i gang takket være ham. De spiller svært godt innenfor sine rollers stramme rammer.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Young Adult!

Understreker konteksten

Regissør Michel Hanazivicus har gjort en genistrek ved å filme historien som en stumfilm nesten hele veien.

Det er med på å understreke historiens kontekst, forsterke tidskoloritten, og gir ham muligheter til å leke med lyd i noen svært effektive scener.

Jeg skal ikke avsløre hvordan det gjøres, men dette er elementer som er like virkningsfulle som den røde kåpen i Steven Spielbergs Schindlers liste.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Jean Dujardin og John Goodman i The Artist (Foto: Scanbox).

Romantiserende film

The Artist er absolutt en annerledes film. Noen vil kanskje synes stumfilmaspektet virker fremmedgjørende, men jeg finner filmen svært lett å bli glad i.

Den romantiserer over en lav sko, og fraværet av dialog forenkler figurenes reaksjonsmønstre og utvikling gjennom historien, men jeg liker det jeg ser veldig godt.

The Artist er retrogull!

L5 (Foto: L5production)

Prologen i L5 forteller at jorda på et tidspunkt ble fullstendig utarmet og at en en internasjonal ekspedisjon bestående av 40 menn og kvinner bemannet Argo – det største romskipet noensinne bygd –  for å finne en ny planet for menneskeheten. Når prologen avsluttes, nærmer Argo seg jorda etter mislykket søk.

Dette er begynnelsen på en ny og uavhengig nettserie hvor første espisode ble gjort tilgjengelig i går.

L5 er finansiert av mange små og store bidrag fra sci-fi-fans over hele verden. Serien er derfor uavhengig produsert, og regien og historien er ved Stanley Von Medvey og Tom Ptasinski – relativt ferske navn i seriebransjen men ihuga sci-fi-fans.

Og de øvrige sci-fi-fanatikerne der ute behøver ikke sitte på gjerdet og lure: første episode er verdt å se.

- ‘La oss gå og lage en ny, stor sci-fi-serie’ | Iron Sky-regissør Timo Vuorensola

Fra åpningssekvensen av L5 - romskipet Argo i all sin prakt. Og finnes det noe mer praktfullt enn romskip?(Foto: L5production)

Kjærlighet til rom-maskineri

Spesialeffektene holder jevnt over høy kvalitet – noen sekvenser er rett ut nydelige.

L5 har fokus på hjemkomsten til jorden og mysteriet som venter der.

L5 er både intim og storslagen, med en tydelig kjærlighet til rom-maskineri og futuristisk arkitektur.

Skuespilleriet er helt greit. På 25 minutter får jeg ikke anledning til å gjøre meg særlig kjent med noen andre enn Argos HAL 9000 – skipsmaskinen Clarke (Joel Thompson) – og skipets kaptein, Dr. Richard Adams (Will Finson).

Så bruker da heller ikke L5 tiden sin på å gjøre meg kjent med figurene i serien – den har fokus på hjemkomsten til jorden og mysteriet som venter der.

Her er slipptraileren for L5:

Basert på virkelighetens romkolonier

Den massive og fantasifulle skildringen av L5-kolonien – jordas utpost som Argo ankommer – er basert på virkelighetens O’Neill-kolonier som har vært prosjektert siden syttitallet.

Den gode gamle visjonære og teknisk bevisste delen av sjangeren lever fortsatt i beste velgående.

Regissør Von Medvey har studert astrofysikk og jobbet for NASA, men har siden skiftet beite til konseptkunst og regi. Det at det er basert på faktiske skisser og planer gjør det ikke mindre imponerende, tvert imot – jeg brukte nokså lang tid på å fatte hva det var jeg så, og det liker jeg. Da betyr det at jeg ikke har sett lignende før.

Det er godt å se at den gode gamle visjonære og teknisk bevisste delen av sjangeren fortsatt lever i beste velgående gjennom uavhengige filmskapere.

Trygt og kjent blir ukjent og fremmed

Avslutningssekvensen lar meg sitte igjen med et sug etter å se mer, og jeg digger at det faktisk er hjemkomsten til jorda – ankomsten til det som skulle vært trygt og kjent, men som opptrer som ukjent og fremmed – som er så fascinerende.

L5 (Foto: L5production)

Hva skjer så? Jo, de 28 norske kronene du donerer for å få se første episode går direkte til finansieringen av neste episode. Er du sci-fi-fan, er dette å anbefale.

Har du kommentarer eller spørsmål til artikkelen? Føl deg som hjemme i kommentarfeltet under! Og del gjerne saken på nett for å spre det gode sci-fi-budskap!

- En dritglad fest av en film | Iron Sky

- En kombinasjon av flere klassikere | Moon

- Sci-fi er verdens beste sjanger! | Monsters-regissør Gareth Edwards

Sean Penn gjør en festlig hovedrolle, åpenbart inspirert av utseende til Robert Smith fra The Cure, krysset med ganglaget til Ozzy Osbourne og stemmen til Truman Capote.

Det er morsomt å se ham være fisk på land, men historien er veldig rar og har tilsynelatende ingen dypere lag. Dette er overfladisk snåleri som reddes av Sean Penn.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fair Game med Sean Penn!

Rockestjerne på landeveien

Vi møter den noen og 50 år gamle rockestjerna Cheyenne (Sean Penn) som ikke har opptrådt på 20 år og lever på royalties i Dublin.

Han krysser Atlanteren når faren ligger for døden, men kommer for sent.

Cheyenne får vite at faren helt til det siste jaktet på nazioffiseren som plaget ham i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, og legger ut på den amerikanske landeveien for å avslutte det som faren ikke rakk.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Milk med Sean Penn!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Sean Penn og Frances McDormand i This Must Be The Place (Foto: Norsk Filmdistribusjon).

Morsomt med kontraster

Utgangspunktet virker svært lovende, med Sean Penns utsvevende figur med en kombinasjon av rockeglamour, sort humor og tragisk klangbunn.

Og det er morsomt å oppleve kontrastene mellom ham og det svært så amerikanske landskapet han beveger seg gjennom.

Men figuren hans er såpass klovnete at det er vanskelig å ta hans emosjonelle utbrudd på ramme alvor. Når han beklager seg over at han aldri fikk barn, eller at faren ikke elsket ham, virker det ikke helt ekte og troverdig.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Into The Wild, regissert av Sean Penn!

Underfundigheter om livet

I en road-movie er det vanlig at figurene påvirkes av de man møter underveis, og vice versa.

Jeg ser ikke helt den utviklingen her. Mange av møtene byr på underfundigheter om livet.

Av og til kommer han med noen treffende visdomsord som virker litt for treffende, altså noe som en manusforfatter har pønsket ut, ikke noe er person finner på å lire av seg i en tilfeldig situasjon.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

David Byrne fremfører tittellåta i This Must Be The Place (Foto: Norsk Filmdistribusjon).

Enkeltstående gullkorn

Historien ramler snart inn på ville veier, der sammenhengene ikke er fryktelig åpenbare. Men det gir oss i hvert fall en imponerende sekvens mot slutten, der den 83 år gamle skuespilleren Heinz Lieven gjør et fabelaktig innhopp.

This Must Be The Place har også en flott konsertsekvens med David Byrne, som spiller Talking Heads-låta som filmen har hentet tittelen fra.

Slike enkeltstående gullkorn gjør filmen verdt å se, men helheten blir litt for vag og diffus etter min smak. Jeg ser det visuelle resultatet av Cheyennes reise, men ser ikke helt hvorfor reisen skal ha påvirket ham.

Det har sluttet å være morsomt fordi det etter en stund virker så kjipt og ulogisk. Noen forkortelser er lov, andre ikke – orddatabasen oppdateres ikke en gang.

Og når internasjonale salgsklausuler er lov å bruke, melder jeg meg ut. For de gidder jeg ikke å pugge.

Da vender jeg meg heller mot et Android-, iPhone-, iPad- og iPod-spill som er herjet av bugs og feilmeldinger.

Da vender jeg meg heller mot et Android-, iPhone-, iPad- og iPod-spill som er herjet av bugs og feilmeldinger, men som lar meg utfolde meg AKKURAT som jeg vil og som lar meg spille mot vennene mine; Draw Something.

Akkurat som i brettspillet Fantasi får du, som navnet antyder, tegneoppdrag i Draw Something; tre vanskelighetsgrader, tre farger og diverse tykkelser på penselen. Fingeren din tjener som tusj, og når du har tegnet ferdig sendes det til vennen din. Så er det opp til vennen å gjette.

Vennen får oppgitt antall bokstaver i svaret og en viss mengde bokstaver. Ordene er engelske, og varierer fra ‘dog’ til ‘Skrillex’. Større variasjon får du ikke.

- Det perfekte “to minutter til rådighet”-spillet | Wordfeud

Gress uten grønnfarge

Når Draw Something fungerer, er det veldig artig. Men det er ikke mulig å anbefale det uten å samtidig kritisere det for alle feilmeldingene og restartene du må innom mens du spiller. I hvert fall hvis du sitter på en treg wi-fi (> 148 kbs) eller 3G. Er du på høyere båndbredde, går det nokså smertefritt. Nokså.

Skjermdump fra spillet som viser rundens tegnealternativer. (Foto: OMGPOP)

Etterhvert som du spiller, tjener du mynter. Enkelte av oppgavene er veldig fargebetinget, og det kan være vanskelig å tegne ‘grass’ uten grønnfarge. Du begynner nemlig med blå, rød og gul, og kan kjøpe tilleggsfarger for myntene du har tjent deg opp.

Men du skal spille en del for å tjene de 249 myntene hver fargepakke koster. Du har nok allerede gjettet at du kan ta snarveien og kjøpe 10.000 mynter for 140 norske kroner? Stemmer. Kjøper du fullversjonen for en drøy tier, får du 400 mynter på kjøpet.

Lover å fikse flere feil

Draw Something er på sitt beste et kreativt og avslørende spill sammen med venner. På sitt verste er det sykt irriterende.

Utviklerne OMGPOP sendte denne uka ut en melding som sa at “på grunn av den overveldende entusiasmen og millionene av tegninger dere har skapt de siste dagene, gikk serverne våre på en smell”, og de lover å fikse flere feil både i gratisversjonen (med reklame) og betal-versjonen.

Det lover godt, for foreløpig oppdateres ikke de pågående rundene; runder kan ikke slettes og du kan ikke søke opp en venn som spiller med facebook-profil. For å nevne noen.

Hvis disse tingene kommer i orden, hopper spillet lett opp to øyne på terningen. Minst.

Draw Something er tilgjengelig for Android, iPhone, iPad og iPod. Kommentarer? Bruk feltet under!